rr700

Gass for et marked i endring

Ilustrasjonsbilde fra russisk produksjonsfelt i Sibir

Leiv Nordstrand

I 2008 offentliggjorde amerikanske geologer en oversikt som viste at 30 % av verdens uoppdagete og utvinnbare gassreserver kan befinne seg nord for polarsirkelen, mye i russisk område, men også i norsk.

På 2000-tallet har Norge blitt mer en gassnasjon, og eksporten av gass er blitt nesten like viktig økonomisk som oljen. Samtidig er gassmarkedet i endring. Det blir mer globalt og mindre avhengig av stedbundne rørsystem. Og naturgass har en miljø- og klimaside ved at det forurenser mindre enn kull og olje og reduserer utslipp av klimagass. Men samtidig utfordres også gass av fornybar energi.

Russland, Norge og EU

Russisk og norsk gass har en fordel ved at de er så nær det viktige europeiske markedet at det kan nås med rørgass. Russlands fortrinn er at den for det meste produseres og transporteres over land. Men Russland har lang vei fra de viktigste feltene i Vest-Sibir. Norges fordel er ressurser nærmere og kortere avstand. Men ressurser og rørsystem er offshore, og Norges fortrinn skrumper inn ved at mer rørgass får lengre transport, fra de to sørligste oljeprovinsene Nordsjøen og Norskehavet, hvor nettet gjennom den nye 500 km lange Polarled nå når til de nye feltene rett nord for polarsirkelen.

Rørsystemet er hos oss overlatt til et nøytralt operatørselskap, Gassco. I Russland styrer Gazprom fellesnettet på 172 000 km for seg og 24 independents, selskap uavhengige av staten. Ventelig innbefatter dette også mye distribusjonsnett fram til forbruker. Russland har et stort hjemmemarked. Av 623 mrd. m³ ny gass inn på nettet i 2017 ble 354 brukt internt. For Norges del går så å si all vår produksjon, 120 mrd. m³ i 2017, til eksport via våre 9.000 km nett.

Russland, Qatar og Norge er store eksportører til et EU med 28 land og en halv milliard innbyggere og kanskje 100 mill. gasskunder. Gassen går til oppvarming, koking, kraftproduksjon og industri. EUs gassforbruk flater ut, spesielt endres kraftsektoren. Kull- og delvis atomkraft fases ut, men det er mer subsidiert, fornybar kraft som erstatter dette enn naturgass. England erstatter imidlertid kull med gasskraft og tar mye norsk gass, russerne leverer nesten ikke der. Tross utflatingen har Norges gasseksport økt fra 108 mrd. m³ til 120 de siste fem år. I 2017 leverte vi 25 % av EUs gassforbruk, mot russernes 32 %.

Nord Stream og Baltic Pipe

Den russiske veien fra nordområdene til EU-markedet er kortet kraftig ned i forhold til transitt gjennom Ukraina og Polen. Det skjer gjennom ledningen Yamal Europe og en avgreining fram til Vyborg ved Østersjøen og videre med Nord Stream over Østersjøen til Tyskland. Nord Stream kom i full drift i slutten av 2012, med en kapasitet på hele 55 mrd. m³ i året.

Nord Stream 2 med samme mengde skal være ferdig neste år. Til sammen betyr det nesten like mye som hele Norges eksport. Utbyggingen står litt i stampe på grunn av amerikansk, ukrainsk og polsk motstand. Men utbyggingen er i gang i russisk, finsk og tysk sektor.

Ventelig henger dansk nøling sammen med at Polen og Danmark er enige om en ny Baltic Pipe som avgreining fra det norske nettet i Nordsjøen, planlagt ferdig i 2022, når polske PGNiGs kontrakt med Gazprom utløper. Ved siden av strid om russisk nett har det også vært strid om pris. Gazprom har ligget i sak med PGNiG om gassprisen. Handelskammeret i Stockholm har gitt polakkene medhold.

Det er særlig tyskerne som vil ha Nord Stream 2. Men også de ser fordelen ved risikospredning og ikke å gjøre seg altfor avhengig av russisk gass. Forsyning av norsk gass er derfor viktig som motvekt. Nord Stream forsyner særlig Mellom- og Vest-Europa. Russerne sikter mot å levere til Tyrkia og Sør-Europa over TurkStream, en ny ledning som unngår transitt gjennom Ukraina, og hvor leggingen over Svartehavet nylig ble ferdig.

Flytende naturgass fra nord

I vår tredje olje- og gassprovins, Barentshavet, må vi ty til produksjon av LNG og sjøtransport så langt. Her har vi Snøhvit LNG i Hammerfest i drift siden 2007. Kapasiteten er 4,5 mill. tonn i året. Anlegget forsynes fra offshorefeltene Snøhvit og Albatross, men også Askeladd i samme område skal fases inn på den 160 km lange ledningen til Melkøya.

Russland har heller ikke mye LNG i forhold til rørgass. Deres første anlegg, Sakhalin på 9,6 mill. tonn, kom i drift i 2009 på Kamtsjatka på stillehavskysten. Det andre anlegget er i nord, Yamal LNG på Yamal-halvøya ved Karahavet i Vest-Sibir, basert på landgass. Russlands største uavhengige gasselskap, Novatek, er operatør. Her går det fort. Yamal LNG kom i drift i desember i fjor og er alt nå ferdig utbygd for 16,5 mill. tonn, et år før tiden. Det overveies en mindre utvidelse til 17,4 mill. tonn. Novatek er dessuten alt i ferd med å realisere et Arctic LNG 2 på 19-20 mill. tonn litt lenger øst, med gass fra sine felt på Gydan-halvøya. Novatek har nevnt tall som 35 mill. tonn samlet fra de to anleggene alt i 2025.

Transport av LNG fra Vest-Sibir krever dyre, helt nye, isbrytende fartøy. Som ledd i Yamal LNG er det kontrahert 15 slike i Sør-Korea til et par milliarder per stykk, hvorav alle nå er levert. Novatek har opprettet et eget transportselskap til å ta seg av den krevende logistikken. Siden LNG-anlegget kom fortere i drift enn planlagt, må de utnytte spesialtankerne bedre og har derfor gått i gang med omlasting til vanlige gasstankere ved Nordkapp, den første lasten i november.

Amerikansk gasseksport er nytt

USA med et overskudd av skifergass kommer inn som ny eksportør av LNG til det europeiske marked. Den første lasten kom sommeren 2017. En rekke amerikanske LNG-anlegg er under bygging. PGNiG har alt inngått flere kontrakter med amerikanske leverandører og vurderer også å kjøpe seg inn i USA for å diversifisere. Fagfolk tror ikke amerikansk LNG kan konkurrere prismessig med russisk rørgass på markedsmessige vilkår, men gass er også politikk.

Østover og vestover

Russland orienterer seg østover mot Asia, særlig mot Kina, men også Korea og Japan. Power of Sibiria er en ledning på 2.000 km som nå er ført fram fra østlige felt til den kinesiske grense og i drift. Når Kina nylig ila toll på amerikansk gass, er det til Russlands fordel.

Kina, som er verdens tredje største gassmarked og vokser raskest, lanserte i 2013 sitt Belt and Road-program vestover og er inne med 30 % i Yamal LNG. Landet lanserte en arktisk strategi basert på Den nordlige sjørute (NSR) i januar i år. Is-smeltingen og store ressurser i nordområdene åpner mulighet for russisk LNG både østover og vestover. På den annen side tar Kina, Japan og Sør-Korea også voksende mengder LNG fra Asia, særlig fra Australia og Papua Ny-Guinea. Australia seiler opp til å bli verdens største på LNG og venter å bli større enn Qatar i 2020.

Østerrikes OMV er det nyeste europeiske selskapet som skal delta i utbyggingen av russisk gass i nord, hvor også franske, Total og tyske Uniper er inne. Derimot ser særlig Polen til Norge, Qatar og USA som gassleverandører. PGNiG kjøper norske feltandeler og vil altså ha en røravgreining fra Nordsjøen. Selskapet har skrevet kontrakt med Qatargas på 2 mill. tonn årlig fram til 2034.

Shtokman på vent

Norsk Hydro og Statoil og siden det sammenslåtte selskapet har vært involvert i planleggingen av Gazproms veldige offshorefelt Shtokman øst i Barentshavet. Det ble oppdaget i 1988, og med antatte reserver på 3800 mrd. m³, er det like mye som hele verdens gassforbruk i 2017. Norges fortrinn var kompetansen offshore, og Norsk Hydro var tidlig inne i planlegging, Statoil deretter fram til 2012.

Da den omstridte delelinjen mellom norsk og russisk sektor kom på plass i 2010 og gjort gjeldende fra midt i 2011, kan det ha bidratt til at Statoil heller ville konsentrere seg om norsk sektor. Så kom sanksjonene mot Russland i 2014 og hindret samarbeid. Men nå når Barentshavet sørøst er åpnet, skal de to land samarbeide om seismikk i området. Foreløpig har russerne rikelig med gass på land, så Shtokman er fremdeles på vent.